Afrikanske bønder vil selge varer lokalt

Afrikanske bønder blir utkonkurrert av importerte matvarer fra I-land. Lokal mat når ikke fram til det lokale markedet.

Dette er en av grunnene til at afrikanske bønder er fattige, fortalte Elisabeth Atangana fra Kamerun på årsmøtet i Nord-Trøndelag Bondelag tirsdag. Hun er president i Sub-Regional Platform of Farmers Organisation in Central Afrika, som omfatter ti land i Sentral-Afrika, og var invitert til årsmøtet for å snakke om situasjonen for afrikanske bønder.

- Landbruket er en økonomisk grunnpilar i de fleste afrikanske land. I Sentral-Afrika sysselsetter landbruket over 64 prosent av den yrkesaktive befolkningen. Kvinner utgjør over 70 prosent av arbeidskrafta, sa Elisabeth Atangana.

Potensialet er stort, og afrikanske småbønder kan bidra til å produsere mer mat for verdens økende befolkning dersom prosessen med modernisering av gårdene fortsetter, forklarte hun.

Ett av spørsmålene hun var utfordret til å svare på, var: Hvorfor er afrikanske bønder fattige?

Atangana fortalte at det er vanskelig å få tilgang på kapital, både kreditt og subsidier. Utviklingsbankene har mislyktes. De har ikke noe tilbud for utvikling av familielandbruket. Det er heller ikke noe godt tilbud innen mikrofinans.

- Kvinnene har vanskelig for å få kreditt. De eier ikke jord, men dyrker mat på mannens eiendom, sa hun.

Bønder i Afrika har problemer med å få tilgang til markedene. Det finnes ingen handelshindre,

- Alle produkter kommer utenfra og dreper lokal produksjon. Det er ingen kontroll med import. Det kommer produkter fra for eksempel Kina og I-land.

Landbruket lider dessuten under mangel på organisering og muligheter til å påvirke myndighetene. Mangel på infrastruktur gjør at varer fra landsbygda ikke når fram til markedene.

- I Kamerun er vegene så dårlige at det ikke er mulig å frakte produktene til markedet. Ofte blir produktene ødelagt mellom hendene på bøndene, uten at de har mulighet til å selge dem, sa Atangana.

Analfabetisme og mangel på læringssentre gjør det vanskelig å utvikle det afrikanske landbruket. Det er også manglende opplæring av bøndenes ledere i entreprenørskap og profesjonalisering. Landbruksorganisasjonene blir lite involvert i arbeidet med retningslinjer, strategier, program og prosjekter for bygdeutvikling.

- Andre faktorer som skaper problemer, er for lite jord til spesielt kvinner, unge og minoriteter. Det er vanskelig med tilgang til produksjonsmidler som vann og elektrisitet. Strømmen kan bli borte i to-tre dager, og hvordan skal vi da konservere produktene våre?
 
- Innsatsfaktorene er dessuten svært dyre. Det er et stort tap av avling etter innhøsting, lite videreforedling og markedet blir oversvømmet av subsidierte produkter fra I-land. Lokale råvarer har ingen verdi på matvaremarkedet. Folk kjøper ikke lokale produkt, men importerte varer fra USA og andre land, sa Elisabeth Atangana.

Hun beskrev en rekke tiltak for å bøte på disse problemene. Hastetiltak er kontroll av sikkerhet og matsuverenitet, økte inntekter og utvikling av bærekraftige arbeidsplasser i distriktene.

- Veksten i landbrukssektoren er en forutsetning for matsikkerhet og matsuverenitet som et middel for omfordeling og kamp mot fattigdom. Den lille familiegården må moderniseres. Den utgjør et bærekraftig alternativ for å nå FNs tusenårsmål. Bondeorganisasjonenes rolle og plass må bli anerkjent, og det er nødvendig med allianser for å sikre mer og bedre støtte til landsbygda, sa Elisabeth Atangana.