Kulturlandskapet - en viktig del av landbrukets samfunnskontrakt

”Fager er lia, aldri syntes ho meg så fager, med gule åkrar og nyslegne vollar. No vil eg ri heim og ingen stad fara”. Det var islendingen Gunnar fra Lidarende, som uttalte disse ordene for om lag tusen år siden da han var på veg til skipet sitt for å rømme landet etter å ha blitt lyst fredløs. Gunnar fòr heim og måtte kort tid etter bøte med livet. I sin konsentrerte form er dette trolig den første litterære skildring av kulturlandskapet og den betydning det har for oss mennesker som grunnlag for identitet, tilhørighet og trivsel.

”Kor fager er lia no?” spurte professor Reidar Almås i et innlegg i Nationen for ei tid tilbake. Han fastslo at deler av kulturlandskapet vårt blir dårlig ivaretatt, og at mange grunneiere ikke oppfyller den kontrakten de har med samfunnet når ugras og lauvkratt invaderer dyrka jord og beitearealer. Almås ber landbruksdirektørene i Trøndelagsfylkene om å redegjøre for hva som blir gjort fra deres side for å handheve jordloven og kontrollere at vilkåra for tilskudd blir oppfylt.

Prega av forfall
Almås har rett når han peker på at deler av jordbrukslandskapet er prega av forfall. Vakre bygder og idylliske setergrender, slik vi kan se dem gjengitt på gamle malerier og fotografier, er mange steder for lengst borte, og mye av det vi har igjen er i ferd med å forvitre. Blomsterengene forsvinner og skogen tar over der slått og beiting opphører, verneverdige bygninger uten innhold forfaller og går til grunne, mens ugras og lauvkratt rår grunnen der store maskiner og entreprenørdrift gjør det ulønnsomt å høste kantsoner og restarealer.

Jordbrukets kulturlandskap er et resultat av bruken av arealene, og er derfor ikke statisk og uforanderlig. Det påvirkes av teknologiske endringer og politiske beslutninger, og det kan med en viss rett sies at vi får det landskapet vi fortjener. Noen mener at vi må godta de endringene Almås beskriver så lenge produksjonen av matvarer opprettholdes. De som hevder slike synspunkter overser at kulturlandskapet har en betydelig egenverdi i form av estetisk uttrykk, som tradisjonsbærende del av felles kulturarv, og som identitet og merkevare for nasjon, landsdel og lokalsamfunn. Det er også en viktig forutsetning for trivsel og opplevelser som gir grunnlag for bosetting og ny næringsutvikling i bygdene.

Produksjon av fellesgoder
Gjennom den siste tjueårsperioden har det skjedd en gradvis endring i oppfatningen av landbrukets rolle. Mens produksjon av matvarer tidligere ble oppfatta som jordbrukets eneste oppgave og berettigelse, har produksjon av fellesgoder for samfunnet etter hvert fått status som et likeverdig formål. Dette bidrar til å legitimere bruk av samfunnets midler gjennom jordbruksavtalen. En variert bruksstruktur over hele landet og et stort antall gårder i drift er en grunnpilar i distriktspolitikken, og dessuten en avgjørende forutsetning for å hindre at kulturlandskapet gror igjen og miljøverdier går tapt.

”Jordbruksareal skal drivast” slår Jordlovens § 8 fast. Etter siste revisjon i 2009 er driveplikta skjerpa som et forvalteransvar knytta til det å eie en landbrukseiendom. Formålet er at produksjonsarealene og kulturlandskapet skal ivaretas. Det er eierens personlige ansvar, men kan ivaretas gjennom bortleie for en periode på minst 10 år. Eieren kan søke dispensasjon fra driveplikta og fritak kan innvilges permanent eller for en avgrensa periode. I slike tilfelle kan kommunen stille vilkår om tiltak for å ivareta kulturlandskapet. Kommunene oppfordres med hjemmel i jordloven til å gripe inn overfor grunneiere som ikke overholder driveplikta.

Forutsetter god drift
De økonomiske virkemidlene under jordbruksavtalen er i høg grad knytta til bruken av areal. Retten til areal- og kulturlandskapstilskudd forutsetter tilfredsstillende drift og overholdelse av definerte miljøkrav. Tiltak for å ivareta kulturlandskap og miljøverdier ut over vanlig jordbruksdrift gir rett til miljøtilskudd. Hvert år gjennomføres stikkprøvekontroll hos 5 % av søkerne med gjennomgang av arealer, dyretall og dokumentasjon av drifta. Dersom det avdekkes manglende oppfylling av vilkår kan tilskuddet helt eller delvis avslås eller kreves tilbakebetalt. Fylkesmennene har i seinere år skjerpa kontrollen med forvaltninga av de økonomiske virkemidlene i landbruket. Det legges samtidig vekt på informasjon om landbrukets forpliktelse som leverandør av fellesgoder til samfunnet, og om kulturlandskap og miljøverdier som grunnlag for ny næringsutvikling og livskraftige bygder.

Det er samtidig viktig å slå fast at bøndene, verken som gruppe eller enkeltindivider, kan holdes ansvarlig for uheldige konsekvenser av strukturelle endringer og teknologiske løsninger som følger av politiske vedtak. Deres forpliktelse er å oppfylle lovens og jordbruksavtalens bestemmelser. Det er først og fremst politiske prioriteringer og rammevilkår som vil være avgjørende for hvordan Norge skal se ut i framtida.

”Landbruksmelding for Trøndelag” som er bestilt av Sør- og Nord-Trøndelag fylkeskommuner i fellesskap, er nå ute til høring. I kapittelet ”Dilemmaer og muligheter for Trøndersk landbruk” er landbruket som fellesgodeprodusent omtalt. Her redegjøres for mål- og interessekonflikter i landbrukspolitikken og konsekvenser av ulike prioriteringer. Vi ser fram til debatt om disse spørsmålene.

Av  Kirsten Indgjerd Værdal, landbruksdirektør og Erik Stenvik, seniorrådgiver,
Fylkesmannens landbruksavdeling i Nord-Trøndelag