Kronikk: Om svartmaling og rosemaling

Nærbutikken er nedlagt, skolen er et åpent sår i kommunebudsjettet og folketallet går ned; bygdefolket snylter på byfolket og ungfolket ønsker seg fancy kaffe og skybar på kornsiloen. Det finnes ikke arbeidsplasser og de som finnes er både for dårlig betalt og for enkle for anstendig utdannet folk. Vegene er til å ta sin hellige skrekk av, bøndene hindrer god trafikkflyt og kulturen er en skygge av sitt tidligere jeg.

Ja, det er ikke mye å skryte av, det skjønner vi óg. Men om så ståa skulle være sådann som gammelfolket på butikkhjørnet skal ha det til, hvorfor er det da folk som fortsatt bor her? Her, ute i de mer eller mindre grisgrendte strøk?

Er det fordi vi liker at bygdene har mer potensial enn byene? Er det fordi vi liker friheten, det at vi kan ha hagefest uten å sende ut nabovarsel, at vi kjenner postmannen eller at hvis du først skal gå på ski så er det bare å gå ut inngangsdøra? At kulturen er bygget på tradisjoner og særegenheter? Er det fordi vi er glad i at teknologien gjør at vi kan kjøpe billetter til musikal i London og jobbe på kontor i Trondheim selv om vi bor så langt unna folk at vi må bruke kikkert for å se når naboen henter posten? Er det fordi vi kjenner ordføreren og alltid møter kjentfolk på butikken? At vi er tett nok ved og langt nok unna det meste?

Å bo en plass, uansett hvor det er, er å velge livsstil. Ja visst er det å velge jobb, skole og andre viktige ting, men det er også noe med å bestemme seg for hvordan man vil leve. By og bygdeliv behøver ikke å være ment for alle, og folk må få bo hvor de vil. Derfor er det viktig å belyse de gode sidene ved bygdelivet, og ikke alt som kunne vært bedre. Man skal ikke skyve alle over en kant, men hvis man ikke gjør det blir effekten ganske stusslig. Derfor kan man oppfordre budsjetteringstrøtte rådmenn, lokalaviser og kommunepolitikere til å snakke opp bygdene sine, i stedet for ned.

Ønsket om å snakke opp kommunene i Nord-Trøndelag som gode plasser å slå seg ned, bo og leve er stort. Det er knallers at Trønder-Avisa tar tak og viser at det er tilflyttere til fylket vårt; vi liker solskinnshistoriene! Men samtidig er vi, ungdom som har begynt å tenke på hvor de skal slå seg ned etter endt skolegang, vitne til at kommunene der vi kommer fra ikke evner å ta initiativ til å gjøre det attraktivt for oss å flytte tilbake.

Ser man på flyttestatistikken så er det kun Stjørdal som har en befolkningsvekst det er verdt å snakke om. I Steinkjer er nettoinnflyttingen så vidt på plussiden, mens resten av fylket har mer fraflytting enn tilflytning i løpet av ett år. Slik blir det ikke folk av, i grunn. Det er kanskje ikke så spennende hvem som flytter ut, men hvem som flytter inn, og ikke minst: hvem som flytter tilbake.

I 2009 sendte Norges Bygdeungdomslag ut brev til alle landets ordførere der de spurte om hva de gjorde for å få ungdom og folk i etableringsfasen til å bosette seg i deres kommune; både innflytting og tilbakeflytting.Hvis det er slik å forstå at svarene som kom er det kommunene i Nord-Trøndelag har å skilte med av satsning på området, så vitner det om ei begredelig ungdomssatsing i fylket som helhet.

Så hva skal vi gjøre for å få folk tilbake? Har vi svaret? Kanskje og kanskje ikke. Det eneste vi vet er at den som prøver, han feiler sjeldent. Hva med å våkne opp fra den masseproduksjonen av kommunesentrum som er i Norge? Hva med å spille på særegenheter og lage noe eget; spille på egen kultur, tradisjoner og særegenheter? Det er vår teori at folk som vokser opp med stolthet av egen hjemplass får en eierskapsfølelse til plassen; en tilhørighetsfølelse som får dem til å se på plassen de vokste opp som en naturlig plass å slå seg ned når de skal stifte familie eller er ferdig med studier eller liknende. Det er nok også slik at det er lettere for en kommune å profilere seg og gjøre seg attraktiv for innflyttere hvis de kan skille seg ut fra resten av landets firehundreognoe kommuner. Det er mye jobb, men antakeligvis lettere en man tror (tror vi), og med stor effekt på lang sikt. Husk at det kommer et liv også etter neste kommunevalg!

Et annet tiltak kan være så enkelt som å sørge for å være tilpassningsdyktige nok for folk som ønsker å benytte seg av en av bygdas store fordeler, nemlig dette med å få bo der man vil og ikke nødvendigvis i et boligfelt. Det er vår teori at ikke alle som ønsker å bosette seg på bygda ønsker å bo i et kommunesentrum, tre minutter unna butikken eller i et boligfelt. Noen har rett og slett et ønske om å bo på bygda fordi de kan få oppfylt drømmen om å bo landlig, litt unna folk og mas og tettere ved naturen.

Nord-Trøndelag Bygdeungdomslag har antakeligvis ikke alle svarene på denne utfordringa, men vi har noen. Vi håper at kommuneadministrasjonene rundt forbi tar tak i denne problematikken; at både kommune og innbyggere fortsetter å snakke bygdene opp, men at man begynner et arbeid for å få handling og verdier som står i stil til rosemalinga.

Av Tor Odin Ekle, Marit Haugan, Helge Martin Holmsberg, Bjørnar Nilsen, Bodil Naavik, Vanja Iren Sletvold, Rodgeir Geving og resten av årsmøtet i Nord-Trøndelag Bygdeungdomslag