Naturvernforbundet påstår at det knapt er mulig å påvise noen sammenheng mellom nedgang i sauenæringen i de forskjellige landsdelene sammenholdt med hvor det forekommer rovvilt. Tall hentet fra produksjonstilskudds-registrene, som ligger åpent tilgjengelige på hjemmesiden til Statens landbruksforvaltning, viser at denne påstanden er fullstendig feil.
I de fire kommunene i indre del av Namdalen (Grong, Namsskogan, Røyrvik og Lierne) er antall sau og lam sluppet på utmarksbeite redusert fra 15 255 i 1995 til 7 864 i 2010. Dette er en reduksjon på hele 48,4 %. Antall beitebrukere er i samme periode redusert fra 83 til 32. Dette har skjedd i løpet av 15 år. Det er disse kommunene som har levd med en uholdbar rovviltbelastning lengst i området vårt. Til sammenlikning er reduksjonen i antall sau og lam sluppet på beite for hele landet i perioden 1995 – 2010 redusert med 11 % fra 2.2 mill til 1.97 mill.
Dramatisk utvikling
Bare i løpet av de tre siste åra har antall vinterfora sau i kommunene i Indre og Midtre Namdal gått ned med 12 %. Dette omfatter Namsskogan, Lierne, Røyrvik, Grong, Høylandet Snåsa, Namdalseid, Namsos, Overhalla og Fosnes. I Nord Trøndelag er nedgangen på 6 %, mens det på landsbasis har vært en nedgang på bare 2,5 % i denne perioden. Utviklinga i saueholdet i Indre og Midtre Namdal er dramatisk. Det er svært få som har samvittighet til å påstå at dette ikke har noe med rovviltbelastningen å gjøre. Som vi ser er imidlertid Arnodd Håpnes i Naturvernforbundet en av disse.
Utviklingen i Nord-Trøndelag er også bekymringsfull, og vi mener dette har en klar sammenheng med at store deler av fylket er vedtatt yngleområde for to eller tre av de store rovviltartene, dvs både jerv, gaupe og til dels bjørn.
Det er selvsagt flere årsaker til at sauebønder slutter med sau, men det er en klar trend at reduksjonen av antall sau og sau på utmarksbeite er mye større i områder med mye rovdyr enn i andre områder. Vi ser også at tiden som sauen oppholder seg på utmarksbeite i områder med mye rovdyr, ofte blir redusert med flere uker for å redusere faren for at sauene blir tatt av rovvilt.
Beiting positivt for rødlistearter
Naturvernforbundet skriver at det er en påstand med store modifikasjoner når sauenæringen argumenterer for at deres drift er viktig for å sikre kulturlandskapet og biologisk mangfold. Denne påstanden strider med den norske rødlista som Artsdatabanken la fram 9. november 2010. Her antas det at over 300 truete og nær truete arter har en negativ utvikling på grunn av opphør av beite.
Arkeologene finner spor etter jordbruksdrift i Norge fra inngangen til yngre steinalder (4000 f.Kr.), og beitedyr har siden den gang vært en naturlig del av norsk natur. Beite er en svært viktig miljøfaktor som påvirker plantedekket gjennom avbiting, tråkk og gjødsling. Grasarter blir favorisert. Grasmark kan gi levested for mellom 600-700 engplanter (gras og urter), hvorav halvparten har liten eller ingen plass i andre økosystemer. Biller som lever i og av husdyrmøkk omfatter nærmere 70 arter, hvorav nesten halvparten er rødlistet og mange har trolig forsvunnet som følge av omlegging av beitepraksis. Av de ca 7000 kjente soppartene i Norge er 150 sopparter sterkt knyttet til ugjødsla grasmark. Av disse står 129 oppført på den norske rødlista. Mange arter av villbier og graveveps lever utelukkende i kulturmark. Villbier står i en særstilling som indikator på verdifull kulturmark gjennom deres krav til både reirplass og pollineringsplanter.
Rundt 810, eller 22 %, av alle truete og nær truete arter i Norge har en betydelig andel (> 20%) av sine bestander i dagens jordbrukslandskap eller i restene etter tidligere tiders jordbrukslandskap.
Vi mener det i denne saken må være et paradoks for Naturvernforbundet at det i forbindelse med etablering av flere av de siste nasjonalparkene i Trøndelag er vist til at fravær av beiting og gjengroing er en betydelig trussel mot verneformålet og det biologiske mangfoldet nasjonalparkene skal ivareta. I forvaltningsplanen for Blåfjella og Skjækerfjella Nasjonalpark står det eksempelvis: ”Selv om landbruk ikke er en del av verneformålet kan man si at landbrukets historiske og tradisjonelle bruk av området ha bidratt positivt til innholdet i alle disse tre elementene som er fremhevet i verneformålet for nasjonalparken. Det kan i enkelte områder bli en utfordring å opprettholde beitebruken og hindre gjengroing av setervoller og beitelandskap.”
De tre elementene det siktes til er naturtypene i de lavereliggende dalførene, kulturminner og biologisk mangfold. Lærdommen vi trekker ut av dette er at landbrukets årelange bruk og beiting i utmarka har lagt grunnlaget for store deler av verneverdiene vi finner i fjellområdene våre i dag. For å sikre det biologiske mangfoldet er med andre ord utfordringen å opprettholde beitinga i utmark.
Sauen holder tregrensa nede
Et forskningsprosjekt som blir drevet av Universitetet i Oslo og Vitenskapsmuseet i Trondheim i Hol kommune i Hallingdal, viser at selv moderat beitetrykk med 25 sau per kvadratkilometer hindrer at skoggrensa flytter seg oppover. Prosjektet viser at sauen ikke klarer å fjerne trevegetasjon som allerede er etablert, men den sørger for at nye skudd ikke kommer opp ved at de beites med tilnærmet 100 % treffsikkerhet. Prosjektet har allerede målt at tregrensa er 200 meter lavere i de områdene som beites kontra områder hvor sauen er gjerdet ute. Dette er positive nyheter både for hytteeiere og for alle arter på rødlista som fremmes av grasmark og åpent landskap.
Bønder er ikke miljøvernere
Naturvernforbundet har helt rett når de skriver at bøndene ikke har som hovedmål å bevare biologisk mangfold. Bønder har som hovedmål å produsere mat, men det landskapet som bøndene skaper er viktige leveområder for svært mange arter. Vi er beviste på det ansvaret norske bønder har for å ta vare på disse leveområder slik at det biologiske mangfoldet bevares også for framtida.
For Bondelaget er det et mål å sikre en levedyktig beitenæring over hele landet med minimale tap til rovvilt. Det handler om matproduksjon og samtidig også om andre, viktige samfunnsverdier som bruk av utmarka representerer.
Norge er det eneste landet i Nord-Europa som fortsatt ivaretar tradisjonen med en slik utstrakt kulturbruk av utmarka. Det er ikke uten grunn at ”hele Norge” venter på lammesesongen. De særegne kvalitetene ved norsk lamme- og fårekjøtt skyldes nettopp at sau lever av utmarksbeite som gjør at du kan smake kystlandskap, fjell eller urter alt etter hvor sauen har beitet.
Av Trine Hasvang Vaag, leder i Nord-Trøndelag Bondelag