Konsesjon og kvote

Dette handler ikke om å skape begrensninger for bøndene, men om å spre produksjonen på mange enheter over hele landet. Det sprer også risiko (for produsentene og markedet) om det oppstår sjukdomsutbrudd/ pålegg om nedslakting.

Husdyrkonsesjon

Maksgrensene for hvor mye som kan produseres på hvert foretak finnes i regelverket for husdyrkonsesjoner og regelverket og kvoteregelverket for ku- og geitemelk.  Husdyrkonsesjon gjelder for produksjonene kylling, kalkun, egg og svin. Dette er såkalte «kraftforkrevende» produksjoner, som betyr at dyrene i stor grad spiser kraftfòr. Det gir produksjonene større potensial for konsentrasjon enn f.eks lam- og storfekjøttproduksjon som er avhengig av beite- og grasressurser. 

Spredt produksjon er en forutsetning for at vi skal kunne utnytte jordressursene våre, holde mest mulig av kulturlandskapet vårt åpent og legge grunnlag for arbeidsplasser og lokal verdiskaping over hele landet.

Da konsesjonsgrensene for kylling ble dobla våren 2014 så Norges Bondelag dette som svært krevende. Det ble åpna for at produsentene kunne doble sin produksjon, uten at det var avsetningsmuligheter for kylling i markedet. Dette skaper overskudd og prisfall i markedet, som igjen presser produsenter ut av markedet.

For produksjonen av smågris har det vært et smutthull i regelverket som har gitt produsenter mulighet til å produsere et langt større volum enn intensjonen i regelverket har lagt opp til. Dette har blitt gjort ved å ha høy utrangering av purker (såkalte engangspurker). I 2019 ble regelverket endret sånn at produksjonen reguleres både gjennom antall avlspurker (purke som har født minst 1 kull) og antall utrangerte purker (omsatt, slaktet eller destruert) i løpet av et år (se boks for konsesjonsgrensene). Produsenter som har utnyttet systemet, har fått en overgangsordning ut 2024 med å tilpasse produksjonen til de nye grensene.

Dersom en produsent kombinerer to eller flere de kraftfôrbaserte produksjonene, regnes alle under ett og produksjonen må da foregå innenfor grensa på 2100 konsesjonsenheter. Brytes konsesjonsgrensene må produsenten betale en såkalt «standardisert erstatning» for den ulovlige produksjonen. Det er ikke lov å samarbeide om kraftfôrbasert produksjon som innebærer at samlet produksjon blir større enn konsesjonsgrensene. Ved samarbeid regner man den samlede produksjonen fra de samarbeidende foretakene som i forhold til konsesjonsgrensene.

God ressursutnyttelse

Gjennom regulering av husdyrproduksjon legger man også til rette for at gårdsbrukene kan utnytte sine ressurser på en god måte. Mange gårdsbruk i Norge har begrensninger i form av tilgang på jordbruksareal. Ressursgrunnlaget er førende for hvor mange dyr som kan beite og hvor mye husdyrgjødsel som kan spres uten at det går utover miljøhensyn. Mange gårdsbruk i Norge kombinerer flere husdyrslag og planteproduksjon. Det er en effektiv og god måte å utnytte gårdens ressurser på. Dersom husdyrproduksjonen konsentreres på få og store enheter vil det utfordre kombinasjonsbruka.

Formålet med husdyrkonsesjonsregelverket er å hindre industrialisert landbruk. Selve grensene for husdyrkonsesjon reguleres ikke ut fra markedsforholdene. De som produserer under konsesjonsgrensene kan produsere fritt. Noen gårdsbruk har også utvidet konsesjon basert på historisk produksjon.

Melkekvote

Melkeproduksjon er regulert gjennom en kvoteordning som skal sikre at produksjon av ku- og geitemelk er tilpasset behovet i markedet, og ivaretar distrikts- og strukturhensyn. Kvote er en rett til å produsere en gitt mengde melk fra ku eller geit i løpet av et år. Produserer du utover kvota, får du et høyt pristrekk som gjør den for høye produksjonen ulønnsom. Årlig settes kvotene for det enkelte gårdsbruk opp/ned etter markedssituasjonen. I år med store svingninger kan kvotene også settes opp i løpet av året. Dette skjedde blant annet under tørkesommeren 2018 og koronapandemien i 2020. Dagens makskvote er på 900.000 liter melk ved et forholdstall på 1,00. I motsetning til husdyrkonsesjoner kan melkekvoter selges/kjøpes og leies ut. 

Spredning av melkeproduksjonen over hele landet ivaretas også gjennom produksjonsregionene for melkekvoter. Produksjonsregionene definerer det markedet bonden kan kjøpe/selge og leie melkekvote i. Systemet forhindrer en «melkeflyt» til produksjonsregioner med bedre betingelser for melkeproduksjon, der bøndene er villig til å betale mer for melkekvota. Dermed opprettholdes melkevolumet innenfor hver produksjonsregion.

Grunnkvote og disponibel kvote

I kvotesystemet skiller en mellom grunnkvote og disponibel kvote. Grunnkvoten er den kvoten som er tildelt og/eller kjøpt til en landbrukseiendom. Det er eier som har råderett over grunnkvoten. Hvis det ikke blir levert melk fra en grunnkvote i løpet av 10 kvoteår, opphører den. En disponibel kvote bestemmer hvor mye melk en melkeprodusent maksimalt kan levere i løpet av et kvoteår. Disponibel kvote består av grunnkvote foretak selv eier og innleide grunnkvoter fra andre landbrukseiendommer. Man kan også danne et fellesforetak (samdrift) der deltakernes kvoter fra deres landbrukseiendommer utgjør disponible kvote pluss eventuell innleid kvote. 

Foretak som ønsker å produsere melk for å foredle den selv, eller levere melk til et foretak som driver med lokal foredling, kan få tildelt en lokalforedlingskvote. Denne kan komme i tillegg til den disponible kvota, men summen av disponibel kvote og lokalforedlingskvote kan ikke overstige kvotetaket.

Kvotedrøftingene

Kvotesystemet legger i utgangspunktet opp til at det totale volumet melk som produseres i Norge hvert år er konstant. Det kan likevel skje endringer i både tilbud og etterspørsel som gjør det nødvendig å justere den totale produksjonen. Dette gjøres gjennom kvotedrøftinger mellom staten og næringa. Disse drøftingene holdes hvert år og baserer seg blant annet på prognoser fra Tine på hvor mye melk som vil produseres og hvor mye markedet vil etterspørre.  Produksjonen reguleres ved å justere på det såkalte forholdstallet. Dette tallet angir hvor stor del av melkekvotene sine bonden kan produsere. I 2016 var tallet 1, altså at bøndene kunne oppfylle 100 prosent av kvotene sine. Et forholdstall på 0,98 betyr at bonden kan produsere 98 prosent av kvoten, mens et forholdstall på 1,02 betyr at 102 prosent av kvoten kan produseres. I 2021 er tallet 1,07, altså at bøndene kan oppfylle 107 prosent av kvotene sine. Produserer bonden mer enn forholdstallet angir ilegges overproduksjonsavgift. 

Norges Bondelag mener:

• Konsesjonsgrenser og kvoter er helt nødvendig for å videreføre et bærekraftig familielandbruk tilpasset jord- og beiteressursene over hele Norge.
• Konsesjonsgrensene bør ikke heves over dagens nivå.
• Dagens 14 produksjonsregioner for kumelk og dagens to regioner for geitemelk bør videreføres.
• Det bør gjøres endringer i kvoteordningen for melk som i større grad sikrer en større andel eid kvote og lavere kvotepriser for aktive produsenter. Blant annet bør kvotetaket senkes.