Den nye organisasjonen skulle "samle de norske landmænd til felles arbejde for deres økonomiske og sociale interesser", og "arbeide for en sund og tidsmæssig udvikling af alt, som kan fremme det norske landbrug og dets binæringer, og som kan give det den agtelse og betydning, det som landets vigtigste og største næringsvej fortjener, samt for at der fra de offentlige myndigheters side gives landbruget den støtte, det som følge heraf har ret til at kræve".
Midt i organisasjonsrushet
Norsk Landmandsforbund ble stiftet midt i det store organisasjonsrushet på slutten av 1800-tallet, da "assosiasjonsånden" preget Norge. Samfunnet hadde gått gjennom store endringer på midten av 1800-tallet, et "hamskifte". Mange offentlige reguleringer hadde blitt opphevet. Samfunnet var i ferd med å bli modernisert. På bygdene ble det færre gårder, mange utvandret, og de gamle strukturene ble løsere. Organisasjonene fylte et tomrom både på bygdene og i byene.
Omorganisering i 1920
I 1920 dannet Landmandsforbundet et politisk parti. Forbundet måtte finne ut hvordan organisasjonen skulle struktureres og arbeide videre. I 1922 ble forbundet delt i to: Bondepartiet og Bondelaget.
1941: En av de mektigste næringsorganisasjonene
Da Bondelaget måtte innstille som fri organisasjon i 1941 på grunn av krigen, var det en av de mektigste næringsorganisasjonene i landet. Organisasjonen stod i brodden for en velorganisert bondebevegelse som omfattet både økonomiske, sosiale og kulturelle oppgaver og det hadde skilt ut et politisk parti som hadde fått stor innvirkning i norsk politikk.
1950: Hovedavtalen for jordbruket
Etter andre verdenskrig begynte forhandlingene med staten om priser på jordbrukeprodukter. I en innstilling til Stortinget i 1947 gikk finanskomitéen inn for en fast ordning mellom fagorganisasjonene i jordbruket og staten om prisspørsmål. 1. september 1950 ble forslaget om en hovedavtale for jordbruket fastsatt, etter at det var godkjent av partene. Hovedavtalen slår fast forhandlingsretten til Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag, og binder både myndigheter og organisasjoner til å legge problem frem til forhandling før andre veier blir prøvd.
