Norge har en av verdens mest restriktive holdninger til bruk av GMO i mat og fôr. GMO har fått stor oppmerksomhet de siste årene. Fortsatt er det forbudet å produsere mat og fôr her i landet som er genmodifisert ved hjelp av GMO-teknologi. Mens GMO endrer planter og dyr med å sette inn gener fra helt andre organismer, så nøyer den relativt nye teknologien CRISPR seg med å endre gener i alle typer organismer uten å sette inn nye DNA – såkalt genredigering.

Ved hjelp av CRISPR-teknologi har man for eksempel laget griser som ikke får en bestemt luftveissykdom, laks som ikke kan formere seg hvis den rømmer fra mærene, og jordbær som ikke råtner selv om den ikke blir sprøyta mot gråskimmel. 

Mens politikerne tilsynelatende ikke har begynt å tenke på dette, forbrukere er avventende og bøndene er passelig nysgjerrige, så er i alle fall forskere begeistret. Tilhengerne peker på at medisinbruken til dyrene kan gå ned, villaksen kan gyte i fred og bonden trenger ikke å sprøyte avlinga si.  Det må da være flotte greier?

Billig teknologi

CRISPR er en billig og fleksibel teknologi, og man kan få store resultater på kort tid. Det er spådd at mat laget av CRISPR kan være i butikken innen fem år, og det er pekt på at teknologien gir store muligheter innen dyrehelse, matsikkerhet og klimaspørsmålet. For forskerne virker det som den største bekymringen er at regelverket blir for strengt slik at teknologien ikke blir tatt i bruk og dermed ikke kommer inn på markedet.  I Norge vil denne teknologien mest sannsynlig omfattes av genteknologiloven, og derfor reguleres som GMO-er.  

Sånn er det ikke i alle land. I USA er mange genredigerte planter unntatt regulering. I EU har man ennå ikke lyktes med å ta en beslutning om hvordan slike organismer skal reguleres.

Det finnes alternativer

Jeg mener vi må løfte blikket og sette CRISPER inn i en større sammenheng. I beste fall tror jeg CRISPR kan være en av mange brikker som er med på å løse grunnleggende utfordringer inne matproduksjon og husdyrhold.

Et eksempel: I USA er det nå laget griser som er resistente mot luftveissykdommen PRRS, en sykdom som koster grisebøndene i USA over 650 millioner dollar årlig. De peker på at CRISPR-teknologien fører til god dyrevelferd og mindre medisinbruk i husdyrholdet, og at vi derfor må ta imot teknologien med åpne armer.  PRRS er en sykdom som vi ikke har i Norge - akkurat som mange andre sykdommer. Det har vi fått til uten en eneste CRISPR-redigert gris, men med fornuftig, langsiktig og forebyggende arbeid. Ved å jobbe på denne måten har vi bygget opp friske og sunne griser. Norske svinebønder er i dag i verdenstoppen i minst bruk av antibiotika og ornuftig, langsiktig og forebyggende arbeid har gjort at vi har svært få utbrudd av det fryktede MRSA-viruset.

Norge er det første landet i verda som har sett seg mål om å holde den antibiotikaresistente bakterien MRSA borte fra svinebesetninger. Mattilsynet og Veterinærinstituttet har årlige kartleggingsprogram som undersøker førekomsten av bakterien.

Det finnes ingen enkle og raske løsninger på de store spørsmålene som klima, matsikkerhet og dyrehelse. Jeg aviser ikke at CRISPR kan spille en rolle. Det som er avgjørende er at vi spiller på lag med naturen. Nå trenger vi mer kunnskap om hvordan dette virker over tid, både på helse og miljø. All erfaring viser at vi trenger sterke retningslinjer når det kommer til å ta i bruk ny teknologi som vil endre vårt arvemateriale.

Hvem tjener på CRISPR-teknologien?

Det er etter mitt syn mange gode grunner til å stille kritiske spørsmål om hvem som kommer til å tjene på denne teknologien. Hvis CRISPR bare blir enda et virkemiddel for fortsatt ubegrenset industrialisering, strukturering og hodeløs effektivisering av husdyrholdet, har det feilet i utgangspunktet.

Vi trenger større mangfold, valgfrihet og lokalt tilpasset løsninger for å kunne takle dagens og morgendagens klimautfordringer innen matproduksjon. Det er en metode vi vet fungerer og som også gir økt verdiskapning lokalt. Hvis en av konsekvensene av å bruke CRISPR-teknologi blir enda et eksempel på at man flytter makt bort fra matprodusentene over til multinasjonale selskaper, er det ikke noe å trakte etter, hverken for bonde eller forbruker.