Vi viser til høringsbrev fra Fylkesmannen i Østfold, datert 04.07.2008 og høringsbrev fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus, datert 02.07.2008.
Norges Bondelag uttaler seg normalt ikke til de ulike fylkenes Regionale miljøprogram. Det overlater vi til våre fylkeslag, som har den nødvendige kjennskap og nærhet til regionale forhold/problemstillingene. Når vi nå likevel velger å uttale oss til høringen av de tre fylkenes miljøprogram, er det fordi vi mener de foreslåtte virkemidlene for å nå målet om redusert jordarbeiding berører spørsmål av nasjonal og prinsipiell karakter. Vi ser det også som sannsynlig at andre fylker ved neste rullering, når det gjelder tiltak for å hindre avrenning til vann og i forhold til oppfølgingen av vannrammeforskriften, vil se mot de løsningene man har valgt i Oslo, Akershus og Østfold.
Gjennom årets jordbruksavtale har partene blitt enige om felles målsettinger og lagt føringer for satsingen rundt klima og vannmiljø: Sluttprotokollen fra jordbruksforhandlingene sier følgende: ”Partene er enige om at norsk landbruk må ha en langsiktig og offensiv strategi for å tilpasse jordbruket til klimautfordringene, basert på et organisert samarbeid mellom Landbruks- og matdepartementet og næringsorganisasjonene over 10-15 år. Partene er enige om følgende langsiktige målsettinger: En vesentlig reduksjon av ordinær høstpløying innen 2020……..”
”……. Partene er enige om at andelen åkerareal i stubb om vinteren bør økes vesentlig gjennom de virkemidlene som i dag brukes. Dette innebærer en økt vektlegging på informasjons- og veiledningstiltak for å få til en nødvendig holdningsendring. Det skal tas hensyn til de helhetlige agronomiske og miljømessige utfordringer som en slik omlegging medfører……”
”……Partene er enige om å komme tilbake til en mer detaljert oppfølging og kvantifisering av klimasatsingen i neste års jordbruksforhandlinger, herunder kvantifisering av målet om reduksjon av høstpløying.”
Statens opprinnelige tilbud var formulert på en slik måte at det kunne forstås som at staten ønsket å ”forby” høstpløying innen 2015-2020. (Med ”forby” sikter vi her til at tilskuddet utgjør en såpass stor del av økonomien i korndyrkingen at en reduksjon eller bortfall av produksjonstilskudd i realiteten vil virke som et forbud.) På side 75 i tilbudet står det: ”Statens forhandlingsutvalg foreslår at partene blir enige om å ha som mål å avvikle ordinær høstpløying innen 2015-2020”. I de videre forhandlingene ble det imidlertid klargjort at staten slett ikke mente å ”forby”, men at man gjennom et godt samarbeid med næringsorganisasjonene med vektlegging av holdningsskapende arbeid kunne nå et mål om en vesentlig reduksjon i ordinær høstpløying. I sluttprotokollen fra jordbruksforhandlingene ble det derfor presisert at målene skulle nås gjennom de virkemidlene som i dag brukes, og en økt vektlegging av informasjons- og veiledningstiltak.
I forslagene til RMP for Oslo, Akershus og Østfold er det økt og omfattende bruk av juridiske virkemidler (forbud) som er gjennomgangsmelodien. Norges Bondelag mener derfor at forslagene til miljøprogram for landbruket i Oslo, Akershus og Østfold fylker bryter med intensjonene i jordbruksavtalen. I stedet burde man fokusert sterkere på informasjons- og veiledningstiltak, slik jordbruksavtalen legger opp til.
Den foreslåtte utvidelsen av juridiske virkemidler sett i forhold til informasjonstiltak står også i sterk kontrast til konklusjonene fra evalueringene som er foretatt av de regionale miljøprogrammene og tidligere vurderinger av Morsaprosjektet. Evalueringene viser klart at man har oppnådd mye basert på frivillighet og at oppslutningen om miljøtiltak er høyere i de prioriterte områdene der man i lang tid har satset på informasjon og motivasjon. I Akershus er man i dag på meget god vei til å nå målet om at 80% av vårkornarealet ikke skal høstpløyes. Dette er oppnådd i all hovedsak uten bruk av juridiske virkemidler. Vi tror det vil gi dårlig grobunn for videre samarbeid at det man her har oppnådd med frivillig oppslutning skal ”belønnes” med forskriftsfestede ”forbud”. Juridiske virkemidler bør først vurderes dersom informasjon og veiledning ikke fører fram. Norges Bondelag mener videre at man går altfor fort fram i forhold til det tidsløpet avtalepartene legger opp til. Investering i nye maskiner utgjør store økonomiske løft for den enkelte bonde. Som følge av strenge restriksjoner tvinges mange til å legge ned drifta og leie bort jorda. Vi frykter derfor at summen av forslagene vil kunne ha en strukturdrivende effekt. Også miljømessig er det gunstig med mange brukere som eier og driver jorda sammenliknet med få brukere som leier store arealer. Erfaringene tilsier at fokuset på hydrotekniske anlegg som god grøftetilstand prioriteres lavere på leid areal.
Norges Bondelag er sterkt opptatt av at landbruket i minst mulig grad skal bidra til negative effekter på miljø og klima. Vi ser at en reduksjon av ordinær høstpløying er et godt tiltak i så måte. Vi har videre forståelse for at det kan være behov for en ytterligere differensiering og målretting av tiltak og områder for å nå miljømålsettingene på en mest mulig kostnadseffektiv måte. Landbruket står imidlertid også overfor andre viktige miljøutfordringer, noe avtalepartene har vektlagt i sluttprotokollen. For å kunne oppnå målet om redusert bruk av plantevernmidler, er det nødvendig at den enkelte bonde får beholde muligheten til å pløye om høsten enkelte år for holde flerårige ugras i sjakk. Dette er ikke minst viktig for bønder som driver økologisk eller som vurderer å legge om. De har ikke muligheten til å ”reparere med roundup”. Forslaget om at heller ikke arealer i erosjonsrisikoklasse 2 skal kunne pløyes om høsten og det alternative forslaget om at minst 80% av foretakets areal som drenerer til vassdrag i Vannrammedirektivets første planområde skal overvintre i stubb vil derfor kunne bidra til å hindre omlegging til økologisk landbruk. Et alternativ er å gi dispensasjoner for økologiske produsenter, men dette vil sende feil signaler om miljøsidene ved økologisk jordbruk.
Også for konvensjonell drift er det viktig å fortsatt ha mulighet for å pløye om høsten fordi enkelte flerårige ugras, for eksempel tunrapp og kveke, er vanskelige å holde i sjakk ved sprøyting alene. Et forbud er derfor lite klokt og man bør heller søke å finne mer fleksible løsninger. Med god veiledning tar bøndene i dag miljøansvar. Så lenge det er bonden som har det økonomiske ansvaret, bør han også ha frihet til å velge de miljøtiltak som er hensiktsmessige i forhold til eget driftsopplegg.
Av samme årsak kan Norges Bondelag heller ikke støtte forslaget om at krav til redusert jordarbeiding (kun lett høstharving i klasse 3 og 4) skal utvides til å gjelde hele fylket. For store deler av Akershus og Østfold vil et ”pløyeforbud” i erosjonsrisikoklasse 3 og 4 dessuten i praksis medføre ”pløyeforbud” også for mye av erosjonsrisikoklasse 1 og 2, da erosjonsklassene ikke følger skiftene (se vedlagte eksempelkart fra Nannestad).Ved fortsatt å satse på informasjons- og veiledningstiltak for å få til en holdningsendring også utenfor de prioriterte vassdragene vil man oppnå mye, samtidig som man opprettholder den fleksibiliteten som er nødvendig for å sikre god agronomi. Vi kan heller ikke se at det er fremført noen argumenter for at det er faglig grunnlag for å utvide forskriftens virkeområdet til å gjelde generelt for hele fylket.
Norges Bondelag mener det er viktig at vi er mest mulig selvforsynt med de landbruksprodukter vi har naturlige forutsetninger for å produsere i Norge. Med en stadig økende matvarekrise i verden, blir dette enda viktigere fremover. Mathvete kan ikke dyrkes i hele landet, kun i de beste områdene. Akershus og Østfold er viktige hvetefylker med gode forutsetninger for å dyrke høsthvete. Til sammen leverer disse fylkene nær 60 % av landets hveteproduksjon. Fylkenes andel av høsthveteproduksjonen ligger på 70 %. Forslagene om 80 % av foretakets areal i stubb og om kun å tillate lett høstharving i erosjonsrisikoklasse 2 vil medføre en sterk reduksjon i dyrkingen av høsthvete i disse fylkene. Da høsthvete har et større avlingspotensiale enn vårkorn og utgjør 40% av mathveteproduksjonen i Norge, kan dette gi effekter på selvforsyningsgraden av mathvete i Norge.