Av Per Ole Ranberg
Trygve Hegnar.
Han gir seg aldri.
Han ser propagandamaskineri hver gang norske bønder og matproduksjon blir løftet opp imedia, han ser Goebbels bare en Bondeleder får ansiktet sitt på trykk ledsaget av et budskap som handler nettopp om matproduksjon.
Samtidig deltar han gladelig i fiffens mer eller mindre festlige fester. Så også da Petter Stordalen omgjorde hovedkontoret sitt i Oslo til – en bondegård. Da ikler Finansredaktøren i en mer eller mindre kledelig grønn T-skjorte med BONDE på brystet og ”Kjærlighet til norsk mat” på ryggen. Det er ikke helt sikkert at han fikk med seg hva den samme Stordalen sa FØR festen, det om at det jammen ikke var olja som hadde bygd landet, men bønder og fiskere. Folk med skitt under neglene, skjønt det er vel mulig å bli møkkete i olja også, bare den spruter nok. Det sprutet sikkert av Hegnar, også, når han hoppet i høyet på bondegården i Oslo sentrum som sikkert var akkurat så langt dens amme Hegnar våget seg ut i det norske kulturlandskapet.
Sånn innimellom er det underlig at den samme redaktøren bekler en stilling i en nyhetsavis. I sin omtale av norske bønder og matproduksjonen i Norge, er det i alle fall aldri noe nytt. Det lønner seg ikke, det er bare å åpne grensene så blir alt så mye billigere og så mye bedre. Sånn har det vært så lenge Hegnar har skrevet. Sånn vil det være så lenge han skriver. Nyheter er det ikke, annet enn propaganda. Hegnarsk propaganda i trua på at om du bare gjentar en ting ofte nok, blir det en sannhet. En Hegnarsk sannhet.
Kanskje er han litt lei seg, Trygve Hegnar. Lei seg, fordi han kanskje merker at budskapet han har formidlet gjennom årtier, ikke har nådd fram til folk flest. Det er snarere slik at stadig færre låner øret til redaktøren, mens stadig flere har oppfattet at det har en selvstendig verdi å produsere mat i Norge
Foto: øystein moi
Han har jo ei grønn T-.skjorte, Hegnar. Kanskje burde han tatt på den samme skjorta og gått med ”Opptog for økt norsk matproduksjon”. Han har sikkert noen som kunne vaska den etter all hoppinga i høyet, mener jeg. Så kunne vi gått sammen, litt sånn på sia, for å ta noen bilder og høre kommentarene fra folk langs ruta. Folk som klappet deg på skuldera, og sa ”stå på”. Folk som viste tommelen opp for marsjerende bønder. Folk som i motsetning til redaktøren har oppdaget at det å produsere mat i Norge har en verdi, men at det ikke lønner seg. Folk som skjønner at prosentregning rett og slet er avhengig av hva som er utgangspunktet for regninga. Av prosenter. Kanskje til og med møtt folk som er drit lei at lønnsforskjellene i Norge bare øker, lei av at ledere kan påberope seg nasjonale- og internasjonale konkurransevilkår for arbeidskrafta når de hover inn millioner godkjent av styrer hvis styrehonorarer ganske sikkert er høyere enn et års arbeid i matproduksjon. Mye høyere, til og med.
Det er latterlig, og samtidig bekymringsfullt. Bekymringsfullt fordi enten du heter Trygve Hegnar eller Jens Stoltenberg og argumenterer på vidt forskjellige måter med utgangspunkt i vidt forskjellig verdigrunnlag, ja så blir resultatet det samme. Hegnar kan slå seg på sitt grønne skjortebryst og si, hva var det jeg sa. Stoltenberg holder fast ved prosentmedisinen på blå resept. Det blir færre bønder, samma hva du heter. Dessverre. Det eneste håpet må være at både Hegnar og Stoltenberg etter hvert sliper å gå inn på yr.no for å få bekreftet at vinden blåser en annen vei. En kraftig vind.
Av: Per Ole Ranberg